Et leseår

Eller flere leseår blir vell korrekt. Denne bloggen forsvant nok litt i bakgrunnen når en hadde en masteroppgave som skulle skrives. Leselysten forsvant også litt under den prosessen. Masteroppgaven ble levert, og leselysten kom ikke tilbake. Men nytt år, nye muligheter? Jeg har kommet meg gjennom fire bøker i januar, så jeg har litt høyere forhåpninger for dette leseåret enn de forrige.

Skal vi oppsummere?

Sist innlegg på denne bloggen var oktober 2015. Ikke veldig mye mer interessant skjedde resten av året. Det gikk i noen Agatha Christie-bøker, og å lese ut en bok jeg skulle bruke til masteroppgaven. Alt i alt et godt lese år.

Beste bok lest i 2015: Definitivt Anna and the French Kiss av Stephanie Perkins. Men Odinsbarn av Siri Pettersen er rett bak. En annen bok (trilogi) som er verdt å nevne er The Infernal Devices av Cassandra Clare.  

Verste bok lest i 2015: Grey av E.L. James. Tenker det ikke er så mye å tilføre der....

2016 - Året for science fiction? Leste hele The Lunar Chronicles av Marissa Meyer, samt The Martian av Andy Weir. Dette var også året Harry Potter and the Cursed Child kom ut, så den leste jeg også. Blandede følelser angående den. Fantastisk å komme tilbake til Harry Potter-universet, men kan ikke si at jeg likte utviklingen av fortellingen. Håper skuespillet er bedre.

Beste bok 2016: The Martian av Andy Weir. Veldig min type humor. Lo og humret gjennom hele boken. Avslutningen på Siri Pettersen sin trilogi om Ravneringene, Evna, var også et høydepunkt.

Verste bok 2016: Dashing Through the Snow av Debbie Macomber. Det er ikke unormalt av meg å lese en juleroman eller to når sesongen nærmer seg, men denne var virkelig bortkastet tid. Likte ikke hovedrollekarakterene, og satt stort sett og irriterte meg over alle de teite hendelsene gjennom hele boken.

2017 - Dårligste leseår per dags dato. Gikk mye i å lese om igjen gamle favoritter, og måtte til og med ty til noen enkle barnebøker i bokhandelen for å i det hele tatt greie Goodreads-utfordringen min dette året. Ikke mye å skrive hjem om med andre ord.

Beste bok 2017: Tror det må bli Moxie av Jennifer Mathieu, mest fordi jeg tror det er en viktig bok, som jeg håper kommer til å nå ut til mange unge jenter (og gutter!). Feminisme gjort forståelig for yngre generasjoner. Veldig godt skrevet, og med morsome kampmåter for de unge jentene! Kanskje det må komme et eget innlegg om denne. En annen bok som jeg likte veldig godt dette året er Amy & Roger's Epic Detour av Morgan Matson. Skikkelig roadtrip in the US of A (ingen Trump, lover!).

Verste bok 2017: Leste ikke så mye dette året til at det var noen som var skikkelig dårlig. Tror kanskje det må bli  The Problem with Forever, en enkeltstående roman av Jennifer L. Armentrout, men mest fordi jeg har lest alt av Lux-serien, og er nok litt lei av stilen hennes.


Sånn. Da var vi klar til å starte 2018?

Red Queen

Jeg må helt ærlig innrømme at det var coveret på denne boken som først fanget min interesse. Jeg vet at en ikke skal dømme en bok etter utseende, men denne forsiden var bare så estetisk tilfredsstillende uten at jeg helt kan forklare hvorfor, siden den jo er litt morbid.

Handlingen derimot. Hva skal man si? Den spinner vel videre på alle de dystopiske romanseriene som er i omløp nå etter at bøker som Hunger Games og Divergent banet vei. Denne boken er satt i en verden der samfunnet er delt mellom to folkeslag: de med rødt blod og de med sølvblod. De som har sølvblod har noen magiske evner som gjør dem istand til å kontrollere forskjellige ting, for eksempel vann, jord, ild, metall, tanker og lignende. På grunn av dette er de overhodene i samfunnet, og de med rødt blod, som ikke har noen evner, blir da undertrykt av eliten med sølvblod. Dette må tilslutt ende med opprør fra de røde sin side.

Bokens hovedperson er Mare Barrow, en helt ordinær jente på 17, med rødt blod i årene. Hun har ingen spesielle egenskaper noe som gjør at hun bare går rundt og venter på dagen hun fyller 18 og skal bli sendt i krigen slik som hennes eldre brødre. Men etter noen uforutsette hendelser havner hun plutselig blant de øverste i sølv-samfunnet, nemlig hos kongefamilien. Dratt mellom to prinser, finner hun ut ting om seg selv som hun ikke visste. Og kanskje det viser seg at hun ikke er så ordinær som hun først trodde hun var?

Jeg vil si at denne boken er en god blanding mellom Divergent og The Selection. Den ble litt for forutsigbar for min del, da jeg fort kunne gjette meg til tvistene som kom underveis. Men når det er sagt, så var det en bok jeg slukte ganske fort. Det er den første i en serie, og det er foreløpig ventet i hvert fall fire bøker i serien (ifølge Goodreads). Nummer to, Glass Sword, blir publisert i februar neste år. Jeg har lyst til å lese videre på serien, men det plager meg ikke at det er en stund til neste bok kommer ut, så det vil vel si at denne boken ble litt over midt på treet for min del.

Anna and the French Kiss

Etter å ha lest mange fantasy bøker i år, og da gjerne serier eller trilogier, så trengte jeg en enkeltstående bok der handlingen er satt i den virkelige verden. Etter å ha hørt mye om denne boken falt valget på "Anna and the French Kiss" av Stephanie Perkins. Og jeg har ikke angret på det!

Dette er den søteste boken jeg har lest på lenge. Men jeg må advare: det kan hende du får en trang til å dra til Paris etter å ha lest den, for byen er beskrevet så tiltalende i denne boken at det er umulig å ikke bli sjarmert.

Boken handler om amerikanske Anna Oliphant som mot sin vilje blir sendt på kostskole i Frankrike det siste året hennes på High School. Faren hennes, en kjent forfatter av noe som ligner mistenkelig på Nicholas Sparks-aktige romaner, finner ut at han skal sende henne på skole i Frankrike for å utvide horisonten hennes, og Anna er ikke veldig fornøyd med å måtte forlate venner og familie i Atlanta, Georgia, USA. Men når hun først kommer til Paris møter hun Meredith, som straks tar henne inn i vennegjengen sin, der Anna blant annet møter den kjekke og omgjengelige Étienne St.Clair. Anna og Étienne blir snart bestevenner, og andre følelser begynner også å utvikle seg. Det eneste problemet er at han allerede har kjæreste.

Dette er en feel-good-bok uten like, og jeg storkoste meg gjennom hele boken. Den er behagelig å lese uten noen særlige kleine scener som vanligvis får meg til å legge fra meg en bok for noen dager. Karakterene er troverdige og man kan kjenne seg igjen i deres tanker og hverdag. Det var en god flyt i historien, og en veldig avslappende leseropplevelse, og akkurat det jeg trengte i en travel jobbhverdag i sommerferien. Det eneste er at jeg kanskje må bestille meg flybillett til Paris... Og finne meg en Étienne St.Clair.

mvh
S

Når en trio blir til fem

Jeg er en av mange som har lest trilogien The Selection av Kiera Cass og funnet den svært engasjerende og underholdende. Jeg likte avslutningen på historien, og var i det hele tatt veldig fornøyd med trilogien som helhet. Jeg har skrevet om de forskjellige bøkene i The Selection tidligere på bloggen, så hvis du ikke vet hva de går utpå, så kan jeg anbefale og lese om det her.
Da det plutselig kom ut en fjerde bok i mai, så ble jeg litt forundret. Var da ikke historien avsluttet, og det på en veldig tilfredsstillende måte? Men selvfølgelig, som den svorne fan av The Selection så måtte jeg jo gå til anskaffelse av denne boken også. Og denne boken er da altså The Heir.

The Heir kan beskrives som en epilog til The Selection trilogien, da vi her følger barna til karakterene i The Selection. Hovedpersonen er prinsesse Eadlyn som er tronarving til kongeriket Illéa. Det er nå hennes tur til å ha sin egen Selection, der hun skal velge seg en ektemann til å styre riket med henne, og hun er selvfølgelig alt annet enn positivt innstilt til dette. Men nok en gang er kongeriket under press og de kongelige må ta handling for å holde motet og populariteten sin oppe blant folket. Og en måte å gjøre dette på er å holde et Selection. Etter en hel bok der ingenting stort skjer, og Eadlyn stort sett går rundt og er sur, avslutter boken med en cliff hanger som viser tydelig at det skal komme en bok til.

Eadlyn er som sagt mest irriterende i denne boken, og jeg greier ikke å skape noen som helst tilknytting til henne. Men dette er også det som gjør denne boken så bra. Kiera Cass har greid å vekke den type følelser i oss lesere som de fleste karakterene rundt Eadlyn i boken også har, og på den måten reflekterer det hennes potensielle utvikling som vi merker så vidt i slutten av denne boken, og som jeg har mine mistanker om at vi får sett mye mer til i neste bok. Det at boken er fortalt fra Eadlyn sin synsvinkel, og at vi som lesere har et innblikk i hennes tanker, gjør at vi gjennom hennes tankesett gjør oss opp en mening om henne som ikke er noe særlig positiv. Men at vi da kan reagere på henne som karakter på samme måte som folk som faktisk møter henne i boken gjør, syntes jeg er en interessant måte å fremstille protagonisten på. Jeg gleder meg til neste bok, men syntes i utgangspunktet at The Selection skulle fått lov til å være en trilogi uavhengig av denne og den neste boken.

Lux-serien

Før påske oppdaget jeg en ny serie ved en tilfeldighet. Jeg kjøpte boken Obsidian på Kindle, da jeg hadde hørt litt om den og hadde blitt anbefalt den av goodreads basert på tidligere leste bøker. Den virket som grei underholdning i en periode med dårlig leselyst. Og den fikk i hvertfall leselysten igang igjen. Jeg slukte de tre første bøkene, Obsidian, Onyx og Opal på to uker.

Denne serien kommer vel gjerne under det jeg kaller Twilight-kategorien; en ung jente flytter til en liten landsby, møter en fyr som ikke er helt som alle andre (for å si det mildt), og om utfordringer som dukker opp på grunn av hennes forbindelse med ham. Forskjellen er at det ikke er snakk om vampyrer og varulver i denne serien, men om aliens. Katy flytter med moren til en liten by i West Virginia, og nærmeste nabo viser seg å være søsknene Dee og Daemon Black. Dee ønsker  bli venninner med Katy, mens broren hennes viser seg rett og slett å være en drittsekk. En drittsekk som er veldig pen. Men vår heltinne er heldigvis ikke redd for å gi litt f, og kan heldigvis stå opp for seg selv når det trengs. Og med aliens som naboer, så kan det jo dukke opp litt problemer underveis, og det er det disse bøkene tar for seg, samt kjærlighetshistorien mellom Katy og Daemon.

Som sagt så leste jeg de tre første bøkene i denne serien ganske fort. Den første boken elsket jeg! Det var en ny og spennende historie med nye karakterer å bli glad i og heie på. Den andre boken var helt ok, men jeg leste videre fordi jeg ville vite hvordan det gikk med personene i boken. Når jeg begynte på den tredje boken, sytes jeg det ble litt vell repetitiv med tanke på replikker vekslet mellom Katy og Daemon, og romansen dem i mellom. Så da jeg var ferdig med den tredje boken, trengte jeg rett og slett en pause fra serien. Men jeg måtte som sagt finne ut hvordan det gikk, og endte derfor med å lese de to siste bøkene, Origin og Opposition også.

Alt i alt en veldig underholdende seire, der du virkelig heier på at det skal gå bra for hovedpersonene til slutt. Jeg personlig syntes at coverene på bøkene er litt vell cheesy, og er glad for at jeg leste dem på Kindle slik at jeg slapp å se på dem. Men det var en serie jeg likte ganske så godt, så kan vel hende jeg blir nødt til å skaffe med dem i bokform likevel, så jeg kan ha dem på bokhyllen min....

mvh
S

Den vanskelige andreboken

Tidligere i år leste jeg Diane Setterfield sin etterlengtede andreutgivelse Bellmann & Black.

Etter den fantastiske boken, Den trettende fortelling som holdt meg våken om nettene fordi den var så spennende, hadde jeg store forventninger da jeg hørte at hun endelig, etter flere år skulle komme ut med en bok til. Det tok meg litt tid etter den var kommet ut før jeg fikk lest den, men da sjansen bød seg i form av en venninne som var villig til å låne meg den, grep jeg sjansen. Og ble dessverre skuffet.

Vi følger hovedpersonen, William Belllman, fra han er 11år gammel, og gjennom resten av livet hans. Ser hvordan han får suksess i forretningene sine, gifter seg og har et lykkelig ekteskap og får mange barn. Men etterhvert begynner folk rundt han å dø. Det begynner med barndomsvenner som han ikke har kontakt med lengre, men det blir etterhvert mennesker som står han nær. I hver eneste begravelse han er i, ser han en mann kledd i svart som hele tiden prøver å få øyekontakt med Bellman. Hvem er denne fremmede? Og hva er det for et forslag han legger frem for Bellman når de først møtes?

Setterfield har et godt språk, og en veldig fin fortellerstil, men her var det rett og slett historien som ikke levde opp til hennes skrivertalent. Grunnen til at historien ikke levde opp er veldig enkel: det er ingen historie. Ingenting skjer. Ja, folk begynner å dø rundt ham, men det påvirker ikke leseren da vi ikke kjenner disse karakterene, det hele blir for distansert, og jeg greier ikke å få noe medfølelse eller opparbeide noe nysgjerrighet for noen av karakterene, ikke en gang Bellman som jo er hovedpersonen.

I introduksjonen til boken på Goodreads står det:
"Bellman & Black is a heart-thumpingly perfect ghost story, beautifully and irresistibly written, its ratcheting tension exquisitely calibrated line by line. "

Jeg kan si meg enig i at det er vakkert og uimotståelig skrevet, da Setterfield har skrivetalentet i orden, men jeg ble dessverre ikke grepet av den såkalte spøkelseshistorien, og det var ikke veldig mye spenning som holdt meg oppe hele natten for å få lese ferdig. Den fikk tre stjerner av meg, rett og slett fordi hun skriver godt.

Veldig synd, for jeg likte virkelig Den trettende fortelling, men det er vel noe i det de sier: andre boken er vanskeligst å skrive, og lever sjeldent opp til debuten.

Norsk fantasy tar meg med storm

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg leser mange bøker av norske forfattere.. Jeg tror den siste boken jeg frivillig leste av en norsk forfatter (les: pensum ikke medregnet) er en krim av Tom Egeland for ett år siden. Men til jul fikk jeg en bok som tok meg på sengen. Jeg har typ verdens beste bestefar som vet hva en leseløve som meg ønsker seg til jul. Så ikke uventet fikk jeg et par bøker av ham, og en av disse var:

Odinsbarn - Siri Pettersen

Jeg har jo selvfølgelig sett at denne boken har vært litt i vinden, men jeg har ikke tenkt noe mer over det, og satt meg aldri inn i hva den handlet om, så når jeg startet å lese den var det med blanke ark og uten forventninger. Etter et par kapitler var jeg hektet. For dere som har levd under den samme steinen som meg det siste året, så er denne boken satt i et norskpreget fantasyunivers med elementer fra norrøn mytologi. Odinsbarn er den første i serien om Ravneringene. Hovedpersonen Hirka er en halelaus jente som ikke kan favne, altså helt annerledes enn alle andre, da alle har hale og alle kjenner evna og kan dermed favne. Når alle blir 15 så skal de inn til hovedstaden og stå foran de tolv lederne av verden som skal måle deres tilknytting til evna. Hva skjer da med en som ikke har kontakt med evna i det hele tatt?

En spennende og veldig avhengighetsskapende bok. Flotte karakterer, spesielt hovedpersonene Hirka og Rime. Det tok meg en stund å få grep om all terminologien, siden det egentlig aldri blir forklart, så i begynnelsen var jeg litt: "favne? wtf?", mens etter rundt 100sider var jeg mer: "jaja, favne ja! Jeg er helt med!".

Er veldig glad for at jeg fortsatt hadde noen dager ferie igjen når jeg leste denne, for det ble et par våkenetter for å finne ut hva som skjedde i neste kapittel. Så nå klør jeg i fingrene etter å kjøpe meg bok nummer to, Råta! Så må bare si tusen takk til min bestefar som fant ut at dette kunne være en fin julepresang til meg, for den var midt i blinken!

Får vel avslutte med det som for gjennom hodet mitt når jeg var ferdig med boken:
"Norsk fantasy... hvem skulle ha trodd!"

mvh
S