Lux-serien

Før påske oppdaget jeg en ny serie ved en tilfeldighet. Jeg kjøpte boken Obsidian på Kindle, da jeg hadde hørt litt om den og hadde blitt anbefalt den av goodreads basert på tidligere leste bøker. Den virket som grei underholdning i en periode med dårlig leselyst. Og den fikk i hvertfall leselysten igang igjen. Jeg slukte de tre første bøkene, Obsidian, Onyx og Opal på to uker.

Denne serien kommer vel gjerne under det jeg kaller Twilight-kategorien; en ung jente flytter til en liten landsby, møter en fyr som ikke er helt som alle andre (for å si det mildt), og om utfordringer som dukker opp på grunn av hennes forbindelse med ham. Forskjellen er at det ikke er snakk om vampyrer og varulver i denne serien, men om aliens. Katy flytter med moren til en liten by i West Virginia, og nærmeste nabo viser seg å være søsknene Dee og Daemon Black. Dee ønsker  bli venninner med Katy, mens broren hennes viser seg rett og slett å være en drittsekk. En drittsekk som er veldig pen. Men vår heltinne er heldigvis ikke redd for å gi litt f, og kan heldigvis stå opp for seg selv når det trengs. Og med aliens som naboer, så kan det jo dukke opp litt problemer underveis, og det er det disse bøkene tar for seg, samt kjærlighetshistorien mellom Katy og Daemon.

Som sagt så leste jeg de tre første bøkene i denne serien ganske fort. Den første boken elsket jeg! Det var en ny og spennende historie med nye karakterer å bli glad i og heie på. Den andre boken var helt ok, men jeg leste videre fordi jeg ville vite hvordan det gikk med personene i boken. Når jeg begynte på den tredje boken, sytes jeg det ble litt vell repetitiv med tanke på replikker vekslet mellom Katy og Daemon, og romansen dem i mellom. Så da jeg var ferdig med den tredje boken, trengte jeg rett og slett en pause fra serien. Men jeg måtte som sagt finne ut hvordan det gikk, og endte derfor med å lese de to siste bøkene, Origin og Opposition også.

Alt i alt en veldig underholdende seire, der du virkelig heier på at det skal gå bra for hovedpersonene til slutt. Jeg personlig syntes at coverene på bøkene er litt vell cheesy, og er glad for at jeg leste dem på Kindle slik at jeg slapp å se på dem. Men det var en serie jeg likte ganske så godt, så kan vel hende jeg blir nødt til å skaffe med dem i bokform likevel, så jeg kan ha dem på bokhyllen min....

mvh
S

Den vanskelige andreboken

Tidligere i år leste jeg Diane Setterfield sin etterlengtede andreutgivelse Bellmann & Black.

Etter den fantastiske boken, Den trettende fortelling som holdt meg våken om nettene fordi den var så spennende, hadde jeg store forventninger da jeg hørte at hun endelig, etter flere år skulle komme ut med en bok til. Det tok meg litt tid etter den var kommet ut før jeg fikk lest den, men da sjansen bød seg i form av en venninne som var villig til å låne meg den, grep jeg sjansen. Og ble dessverre skuffet.

Vi følger hovedpersonen, William Belllman, fra han er 11år gammel, og gjennom resten av livet hans. Ser hvordan han får suksess i forretningene sine, gifter seg og har et lykkelig ekteskap og får mange barn. Men etterhvert begynner folk rundt han å dø. Det begynner med barndomsvenner som han ikke har kontakt med lengre, men det blir etterhvert mennesker som står han nær. I hver eneste begravelse han er i, ser han en mann kledd i svart som hele tiden prøver å få øyekontakt med Bellman. Hvem er denne fremmede? Og hva er det for et forslag han legger frem for Bellman når de først møtes?

Setterfield har et godt språk, og en veldig fin fortellerstil, men her var det rett og slett historien som ikke levde opp til hennes skrivertalent. Grunnen til at historien ikke levde opp er veldig enkel: det er ingen historie. Ingenting skjer. Ja, folk begynner å dø rundt ham, men det påvirker ikke leseren da vi ikke kjenner disse karakterene, det hele blir for distansert, og jeg greier ikke å få noe medfølelse eller opparbeide noe nysgjerrighet for noen av karakterene, ikke en gang Bellman som jo er hovedpersonen.

I introduksjonen til boken på Goodreads står det:
"Bellman & Black is a heart-thumpingly perfect ghost story, beautifully and irresistibly written, its ratcheting tension exquisitely calibrated line by line. "

Jeg kan si meg enig i at det er vakkert og uimotståelig skrevet, da Setterfield har skrivetalentet i orden, men jeg ble dessverre ikke grepet av den såkalte spøkelseshistorien, og det var ikke veldig mye spenning som holdt meg oppe hele natten for å få lese ferdig. Den fikk tre stjerner av meg, rett og slett fordi hun skriver godt.

Veldig synd, for jeg likte virkelig Den trettende fortelling, men det er vel noe i det de sier: andre boken er vanskeligst å skrive, og lever sjeldent opp til debuten.