Den vanskelige andreboken

Tidligere i år leste jeg Diane Setterfield sin etterlengtede andreutgivelse Bellmann & Black.

Etter den fantastiske boken, Den trettende fortelling som holdt meg våken om nettene fordi den var så spennende, hadde jeg store forventninger da jeg hørte at hun endelig, etter flere år skulle komme ut med en bok til. Det tok meg litt tid etter den var kommet ut før jeg fikk lest den, men da sjansen bød seg i form av en venninne som var villig til å låne meg den, grep jeg sjansen. Og ble dessverre skuffet.

Vi følger hovedpersonen, William Belllman, fra han er 11år gammel, og gjennom resten av livet hans. Ser hvordan han får suksess i forretningene sine, gifter seg og har et lykkelig ekteskap og får mange barn. Men etterhvert begynner folk rundt han å dø. Det begynner med barndomsvenner som han ikke har kontakt med lengre, men det blir etterhvert mennesker som står han nær. I hver eneste begravelse han er i, ser han en mann kledd i svart som hele tiden prøver å få øyekontakt med Bellman. Hvem er denne fremmede? Og hva er det for et forslag han legger frem for Bellman når de først møtes?

Setterfield har et godt språk, og en veldig fin fortellerstil, men her var det rett og slett historien som ikke levde opp til hennes skrivertalent. Grunnen til at historien ikke levde opp er veldig enkel: det er ingen historie. Ingenting skjer. Ja, folk begynner å dø rundt ham, men det påvirker ikke leseren da vi ikke kjenner disse karakterene, det hele blir for distansert, og jeg greier ikke å få noe medfølelse eller opparbeide noe nysgjerrighet for noen av karakterene, ikke en gang Bellman som jo er hovedpersonen.

I introduksjonen til boken på Goodreads står det:
"Bellman & Black is a heart-thumpingly perfect ghost story, beautifully and irresistibly written, its ratcheting tension exquisitely calibrated line by line. "

Jeg kan si meg enig i at det er vakkert og uimotståelig skrevet, da Setterfield har skrivetalentet i orden, men jeg ble dessverre ikke grepet av den såkalte spøkelseshistorien, og det var ikke veldig mye spenning som holdt meg oppe hele natten for å få lese ferdig. Den fikk tre stjerner av meg, rett og slett fordi hun skriver godt.

Veldig synd, for jeg likte virkelig Den trettende fortelling, men det er vel noe i det de sier: andre boken er vanskeligst å skrive, og lever sjeldent opp til debuten.